Lånt fra vg.no

Et innlegg om Trond Giske, og de underliggende psykologiske prosessene bak destruktiv atferd.

 En kjapp innføring i hvorfor vi har en tendens til å forverre situasjonen når vi allerede har driti på draget.

Oppdatering! 

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det er enkelte som kunne tenke seg en avklaring mht. hva jeg mener bør skje med Giske. Det har jeg egentlig ingen klar mening om, men jeg tenker at en solid runde med Mea Culpaer er nødvendige i første omgang. Det jeg synes er klanderverdig er at han fikk stadig viktigere verv når det hadde kommet utallige varsler. Men, jeg tror også at det er menneskelig å feile, og mener derfor at fyren burde få en ny sjanse. Om noen år, og etter ektefølt anger.

Tror jeg…

Jeg har flere grunner til å skrive dette innlegget. Hovedgrunnen er at jeg kjeder meg, og søker å redusere kjedsomheten ved å skrive. På andreplass er det for å forklare et kjent fenomen som vi alle kan komme ut for, og på tredjeplass er det for å få leseren til å forstå hvorfor Trond Giske har oppført seg særs dårlig, og hvorfor han (til tross for flere varsler og offentlig uthenging), fortsetter å oppføre seg som en dust.

Et siste motiv er  å forsøke å frammane leserens empati.

Før dere kvester meg, og/eller setter meg i gapestokken, så vær snill; les hva jeg har på hjertet.

Først må vi ta en rask begrepsavklaring.

Det er en betydelig forskjell på empati og sympati; folk bruker begrepene om hverandre, og er generelt ganske slumsete med språket (DET DRIVER MEG TIL VANVIDD!!!!1!!)

Kort forklart: «Sympati» er å synes synd på. Jeg kan ha sympati med en gutt som har blitt sparket mellom bena. Jeg vet ikke hvor vondt det er, men jeg synes like fullt synd på ham.

«Empati» er evnen til å sette seg inn i motpartens følelsesliv, det vil si at du føler med personen. Hvis ei venninne har fått hjertet sitt knust, vet jeg hvordan det føles (Hei gutter! #Smilefjes #Kniv #KoktKanin :D ). Jeg gjenopplever følelsen av hjertesorg, ved å se  venninna mi sine emosjonelle uttrykk.

Grunnen til at jeg vil at dere skal føle empati er ikke fordi Giske fortjener velvilje etter det han har gjort. Han har oppført seg som en skikkelig gris. Han har misbrukt makta han fått av oss, (husk, politikerne jobber for oss, ikke omvendt. Vi betaler lønna deres. #PeakResistance!) og han fortjener å stå i skammen.

Men, ikke for evig og alltid.

Et menneske kan bli fullstendig ødelagt av sosial eksklusjon. Mange begår selvmord årlig, nettopp på grunn av sosial eksklusjon.

Vi er sosiale dyr, og, som sådan så trenger vi hverandre.

Å ikke tilgi er for øvrig helsefarlig.

Så, hvorfor fortsetter folk (som allerede står i en clusterfuck av en situasjon) å oppføre seg som idioter? Ikke bare fortsetter den samme atferden, men den forsterkes gjerne tifold. Trond Giske startet med å tafse litt. Etter varsler fortsatte han å tafse, men nå (kanskje… Jeg var ikke til stede) mer aggressivt og med hyppigere frekvens. Jeg har ikke tid til å ta hele gjennomgangen (vi risikerer en TL/DR-situasjon), men manien tok fort over, og etter hvert lot han seg avbilde som en pelskledd, septerbærende hallik tatt rett ut av Games of Thrones. (Trur eg. Dette har jeg ikke selv sett. Det er så stusselig at jeg helst ikke vil se det, men jeg har det fra sikre kilder.)

Det hele endte med at han bedugget  klådde på ei jente ung nok til å være hans datter.

Et solid integritets-mageplask spør du meg, men likefullt, la oss diskutere hva han har gjort, ikke hvem han er.

Her kommer teorien inn, og den er tuuuuuung, men jeg skal prøve å gjøre den forståelig.

Det mest naturlige er å se til Freud, psykologen over alle psykologer. Men, Freud er super-vanskelig å forstå. Super-super-super-vanskelig.

Sigmund Freud.

Sigmund Freud.

De første tre årene jeg studerte psykologi, avskrev jeg Freud som en tulling (jeg har studert psyk. i totalt 6 år, og har flere studiepoeng enn til en doktorgrad). Så fikk jeg en brilliant israelsk professor ved navn Ehud Avitzur. Professor Avitzur så rett inn i sjelen din, fant alt som var galt med deg, men tilga deg umiddelbart for alle dine laster. Jeg elsker ham.

Uansett, Avitzur lærte meg å forstå Freud. Bittelitt.

Nå, mange år senere, forstår jeg mer, kanskje 40% av teorien hans, men fremdeles er jeg ikke i havn. Jeg er en logiker, og jeg liker ikke atferd eller annet som ikke kan måles. Det gjør meg ubekvem. Freuds teori er like lite målbar som en cashewnøtts emosjonelle og kognitive reaksjon i det den blir plukket ut av posen og ført opp mot munnen.

Så, er det vanskelig å forstå, så vit at selv psykologene sliter med Freud, men mannen har utvilsomt mange gode poenger.

En av Freuds modeller er isberg-modellen.

Han postulerer at vi har en underbevissthet som vi ikke har tilgang til, men som like fullt styrer våre handlinger og tankemønstre. Vi har også det som kalles det «pre-bevisste» (i mangel på bedre norsk terminologi. Begrepsapparatet mitt er på engelsk). Dette området har vi tilgang til, men vi må virkelig bruke energi på å nå materialet som befinner seg der.

Freud

Freud

Så er det den bevisste delen av kognisjonen (dvs. tankene) og følelseslivet vårt. Den har vi få problemer med å nå.

I disse forskjellige grupperingene har vi også Id (den primitive, dyriske siden vår). Id vil ha umiddelbar tilfredsstillelse, og Id regjerer når man ikke klarer å tøyle atferd, for eksempel når man slår (ukontrollert); skriker (av full hals) eller, som Giske, når man lar den dyriske siden rå og tar seg til rette seksuelt.
Id innebærer å ikke ha hemninger.

Den neste delen er Super-egoet. Dette er delen av personligheten som er alt for kontrollerende og dømmende. Super-egoet er sterkt hos folk som har tvangstanker og handlinger, og det er den delen som rår hos (f.eks.) anorektikere.

Når jeg tenker på Superegoet, kommer ordene «det sømmer seg da vitterlig ikke!» (uttalt med en hysterisk vestkant-tante-stemme) umiddelbart til meg.

Så har vi egoet, eller «jeg-et». Her har man kontroll, (og ikke mangel derpå som i Id), men egoet er ikke overkontrollerende (som i Super-egoet).

En annen av Freuds teorier (de henger sammen) omhandler konseptene Eros og Thanatos.

Eros er menneskets iboende dragning mot kjærligheten, lyset og livet. For dere som kjenner gresk mytologi, er Eros personifiseringen av kjærligheten.

 Et liv fylt av Eros er et liv fylt av lykke. Når vi har en dragning mot Eros, omfavner vi livet. Vi opptrer prososialt (altså, gjør gode ting for andre og oss selv), passer på helsa, og utvikler oss i en positiv retning. Et liv fylt av Eros er et kjærlig, varmt og produktivt liv. Man passer da på å ikke skade hverken seg selv eller andre.

Eros

Eros

Merk! Dette er ikke absolutte, stabile, «alltid sånn»-faktorer. Psykologien fungerer ikke i absolutte termer. Du kan ha en god periode, fylt av Eros, for så å ramle med hodet først inn i en Thanatos-periode.

Så er det Thanatos. I gresk mytologi, var Thanatos personifiseringen av døden. For dere som har sett Harry Potter-filmene, kan dere se for dere Thanatos som Desperantene eller the Dementors (engelsk).

 Thanatos representerer dragningen mot det destruktive. Et liv fylt av Thanatos er skadelig, mørkt, skjødesløst, kanskje perverst og definitivt ikke helsefremmende. Rusmisbruk er særs vanlig, om ikke en dominerende faktor i individets liv. En person som lar Thanatos råde, er selv-destruktiv, og det eskalerer hurtig. Lar man Thanatos ta kontrollen, er veien til en tidlig, stygg og vemmelig død (eller i beste fall, alderdom) kort og sikker.

Thanatos

Thanatos

Sorry, jeg klarer simpelthen ikke å formulere det enklere, men sånn er det.

Andre kjente eksempler på en vekslende Eros-Thanatos-driv (og hvor Thanatos vant til sist), er Elvis Presley, James Dean, Jim Morrison, Amy Winehouse, Jimi Hendrix, Kurt Cobain, Otis Redding, John Lennon, Virginia Woolf, River Phoenix, Janis Joplin, Keith Moon, John Belushi, Jack London, Ernest Hemingway, Sylvia Plath, Van Gogh, og mange fler.

Tilbake til Giske. Trond står for tiden til halsen i en Id-dominert, Thanatos-gjørme som jeg ikke unner min verste fiende. Han har en skokk av Desperanter/Dementors i både sjelen og hjertet, og til tross for at han har oppført seg som en ordentlig drittsekk, så må vi vedkjenne oss at det å straffe ham mer, å langpine både ofrene (tro du meg, de sliter også nå) og mannen selv, er uverdig og lite humant.

La oss forsøke å være å heve oss over slik smålighet. La dem få tid til å puste, leges, og til å forbedre situasjonen og tilnærminga til livet.

Dementor

Grunnen til at Giske ikke ser sine egne feil kan forklares via en forsvarsmekanisme som kalles «kognitiv dissonans». De aller fleste av oss ser oss selv som gode, snille, oppegående mennesker. Når det kommer informasjon som kontrer vårt selvbilde, føler vi et intenst ubehag. Vi forsøker å undertrykke informasjonen; vi rasjonaliserer i vilden sky, og vi bortforklarer. Vi velger å ikke se oss selv som omverdenen ser oss.

Kognitiv dissonans lyder som følger: «menmenmen… Jeg er jo en god person, som søker å gjøre det beste for de rundt meg! Da kan vel ikke atferden min være så på tvers av alt som er greit?»

Hvis jeg (Susan Fooladi) har gjort noe fryktelig (si at jeg har sparket en baby), gjør den kognitive dissonansen seg (kanskje) kjent som følgende utsagn: «babyen ba om det! Han flirte av håret mitt (nope, håret mitt er alltid on-point!) og han var ufyselig på flere sett. Det er ikke det minste rart at jeg sparket ham, alle andre ville ha gjort nøyaktig det samme».

Der er Giske i skrivende stund.

Man kan ikke forvente at yrkespolitikere skal ha inngående kjennskap til sjelens irrganger. Etter min erfaring har flere av dem store hull i allmennkunnskapen, og da ned til kunnskap som den gjengse åttendeklassing innehar. Når man har blitt ‘groomet’ til å bli politiker fra barnsben av, er man opplært i intrigemakeri, spill for galleriet, det å fremstå troverdig, og å tale i offentligheten. Det betyr at noe av allmennkunnskapen  må vike.

Så, snille, søte dere…
For all del, fyren fortjener (mengder av) pepper, og han er (uten tvil) på drittsekk-spekteret, men det tjener ingen å trekke ut uthenginga i evinnelig tid. Skulle noen av dere være interessert i å lese om hva som sannsynligvis kommer til å skje de to neste årene, så skriver jeg gjerne et innlegg om det også.

For, hadde det ikke vært regelmessigheter i menneskelig atferd, så hadde fagfeltene psykologi, antropologi, sosiologi (og sikkert mange andre felt også) ikke hatt et livsgrunnlag.

Takk for meg. Vær så snill å ikke kvest meg.

Leave a Reply